Støre i Kina

Dette innlegget ble publisert i Klassekampen 5. september, det er skrevet i forbindelse med statsminister Jonas Gahr Støres kommende reise til Beijing 9. september.

Innlegget er skrevet av oss i samarbeid med våre gode kolleger i Hong Kong Committee in Norway, Norsk Taiwansk Vennskapsforening-Norwegian Taiwanese Friendship Association og NUK - Den Norske Uighurkomiteen

****

9.-11. september skal statsminister Jonas Gahr Støre være på offisielt besøk i Beijing, der han skal møte partiformann Xi Jinping og statsminister Li Qiang. Dette besøket gir en sjelden mulighet til å revidere og forbedre norsk Kina-politikk.

I desember 2016 la norske og kinesiske myndigheter fram en felles erklæring som skulle legge grunnlaget for det fremtidige bilaterale forholdet. Dokumentet avslører en oppsiktsvekkende grad av norsk underdanighet overfor et totalitært diktatur.

Erklæringens punkt 3 beskriver i detalj norsk beundring for diktaturet. Et regime som med brutale midler utraderer uigurers og tibetaneres etniske kulturer, som behandler den pro-demokratiske opposisjonen i Hongkong som landssvikere, og som om nødvendig vil bruke militære styrker for å tilrane seg makt over Asias fremste demokrati, Taiwan.

Konfrontert med dette har representanter for Støres regjering understreket betydningen av universelle menneskerettigheter og vist til at normaliseringserklæringen ikke innebærer bindinger eller begrensninger i Norges handlingsrom overfor Kina.

Likevel henger normaliseringserklæringen fortsatt som en mørk sky over Kina-politikken: I pressemeldingen der besøket ble annonsert er det en gjennomgang av hvilke konkrete saker som vil bli diskutert. Verken menneskerettigheter, mislighold av internasjonale forpliktelser, eller Kinas militære trusler mot Taiwan er på agendaen. Helt i tråd med diktaturets krav til Norge.

Dette er en situasjon Norge ikke kan leve med. Besøket er en enestående anledning til å få lagt om kursen. Statsminister Støre må klargjøre overfor vertskapet og norsk offentlighet at normaliseringserklæringen ikke lenger er retningsgivende for norsk Kina-politikk.

Forrige
Forrige

CHUNGDAK DAWA KOREN (1950 – 2024)

Neste
Neste

Menneskerettigheter i ny kinapolitikk