Dalai Lamas uttalelse på 50-årsdagen for den tibetanske nasjonale opprørsdagen

I dag er det 50 år siden det tibetanske folkets fredelige oppstand mot Kommunist-Kinas undertrykkelse i Tibet. Siden mars i fjor har omfattende fredelige protester funnet sted over hele Tibet. De fleste deltakerne har vært ungdom født og oppvokst etter 1959, og som verken har sett eller erfart et fritt Tibet. At de har vært motivert av en urokkelig overbevisning om å tjene Tibets sak, som har vedvart fra generasjon til generasjon, er noe å være stolt av. Dette vil tjene som en inspirasjonskilde for de i det internasjonale samfunn som er sterkt engasjert i Tibet-saken. Vi gir vår hyllest til og ber for alle de som døde, ble torturert og led enorme lidelser under krisen i fjor, så vel for de som har lidt og mistet livet for Tibets sak siden kampen vår startet.

Omkring 1949 begynte kommuniststyrker å trenge inn i det nord-østlige og østlige Tibet (Kham og Amdo), og innen 1950 hadde over 5000 tibetanske soldater blitt drept. I lys av den rådende situasjonen valgte den kinesiske regjering fredlig frigjøring som strategi, og dette ledet til signeringen av 17-punktavtalen og dens tillegg i 1951. Siden da kom Tibet under Folkerepublikken Kinas kontroll. I avtalen ble det imidlertid i klare ordelag uttrykt at Tibets særegne religion, kultur og tradisjonelle verdier skal bevares.

Mellom 1954 og 1955 møtte jeg de fleste kinesiske topplederne i kommunistpartiet, regjeringen og militæret i Beijing, under ledelse av formann Mao Zedong. Da vi diskuterte hvordan sosial og økonomisk utvikling i Tibet og opprettholdelse av Tibets religiøse og kulturelle arv kunne oppnås, sa Mao Zedong og alle de andre lederne seg enige i å etablere en forberedende komité. Denne komiteen skulle bane vei for implementeringen av den autonome region, som fastsatt i avtalen, i stedet for å etablere et militært administrativt organ. Fra rundt 1956 og fremover endret imidlertid situasjonen seg til det verre med innføringen av en ultravenstreradikal politikk i Tibet. Som en konsekvens av dette ble ikke forsikringene som var gitt av høyere myndigheter implementert på grasrotnivå. I Kham og Amdo ble såkalte ”demokratiske reformer”, som ikke tok hensyn til de rådende omstendigheter, gjennomført med makt, noe som førte til betydelig kaos og ødeleggelser. I det sentrale Tibet brøt kinesiske tjenestemenn med makt og med hensikt betingelsene i 17-punktavtalen, og deres hardhendte metoder tiltok dag for dag. Denne fortvilte utviklingen ga ikke det tibetanske folket annet valg enn å sette i gang en fredelig oppstand den 10. mars 1959. Kinesiske myndigheter svarte med en maktbruk som savner sidestykke og som førte til drap, arrestering og fengsling av titusener av tibetanere i de påfølgende månedene. Som en konsekvens av oppstanden flyktet jeg i eksil til India i følge med en liten gruppe tibetanske regjeringstjenestemenn, inklusive noen Kalon (ministere i Regjeringen). Etter dette flyktet nesten 100 000 tibetanere i eksil til India, Nepal og Bhutan. Under flukten og i månedene som fulgte sto de ovenfor utenkelige lidelser som fremdeles sitter friskt i det tibetanske minnet

Siden de okkuperte Tibet har den kinesiske kommunistregjering utført en rekke undertrykkende og voldelige kampanjer som “demokratiske reformer”, klassekamp, folkekommuner, Kulturrevolusjonen, innføring av unntakstilstand, og i senere tid patriotisk omskolering og “strike hard”-kampanjer. Disse har drevet tibetanerne ned i så dype lidelser at de bokstavelig talt har opplevd helvete på jorden. Det umiddelbare resultatet av disse kampanjene var at hundrevis og tusenvis av tibetanere mistet livet. Linjen av munker som bevarer og overfører Buddhas lære ble brutt. Tusener av religiøse og kulturelle sentra som klostre, nonneklostre og templer ble jevnet med jorden. Historiske bygninger og monumenter ble ødelagt. Naturressurser er blitt vilkårlig utnyttet. I dag har Tibets sårbare miljø blitt forurenset, massiv avskoging har funnet sted og dyrelivet, som for eksempel ville yaker og tibetanske antiloper, er nær ved å bli utryddet.

Disse 50 årene har brakt uendelig lidelse og ødeleggelse til Tibets land og folk. Selv i dag lever tibetanere i Tibet i konstant frykt og kinesiske myndigheter fortsetter stadig å være mistenksomme overfor dem. I dag er religionen, kulturen, språket og identiteten, som suksessive generasjoner tibetanere har betraktet som mer dyrebart enn sine egne liv, nær utryddet; kort sagt betraktes det tibetanske folk som kriminelle som fortjener å bli drept. Det tibetanske folkets tragedie ble skildret i den avdøde Panchen Rinpoches anmodning til den kinesiske regjering i 1962. Han tok det igjen opp i sin tale i Shigatse i 1989 rett før han døde, da han sa at det vi har tapt under kinesisk kommuniststyre i høy grad overgår det vi har oppnådd. Også mange bekymrede og upartiske tibetanere har sagt sin mening om det tibetanske folkets lidelser. Til og med Hu Yaobang, Kommunistpartiets partisekretær, anerkjente klart disse feilene da han kom til Lhasa i 1980 og ba tibetanerne om tilgivelse. Mye av utviklingen innen infrastruktur, slik som veier, flyplasser, jernbane og så videre, som synes å ha brakt fremgang til tibetanske områder, ble i realiteten gjennomført med det politiske mål å sinifisere Tibet på bekostning av enorme ødeleggelser i det tibetanske miljø og den tibetanske levemåte.

Når det gjelder tibetanske flyktninger så har vi lyktes veldig godt i å etablere oss på nytt i eksil, til tross for at vi innledningsvis sto ovenfor mange problemer som store forskjeller i klima og språk og problemer med å tjene til livets opphold. Takket være våre vertslands, spesielt Indias, store gavmildhet, har tibetanerne vært i stand til å leve i frihet uten frykt. Vi har kunnet tjene til livets opphold og bevare vår religion og kultur. Vi har vært i stand til å gi våre barn både en tradisjonell og en moderne utdanning, og har kunnet engasjere oss i arbeidet for å løse Tibet-saken. Det har også vært andre positive resultater. Større forståelse for tibetansk buddhisme, med dens vektlegging av medfølelse, har vært et positivt bidrag i mange deler av verden.

Umiddelbart etter at vi kom i eksil begynte jeg å jobbe med å fremme demokrati i det tibetanske samfunnet, gjennom valget av den tibetanske nasjonalforsamlingen i eksil i 1960. Siden den gang har vi tatt steg for steg på veien mot demokrati, og i dag har vår eksiladministrasjon utviklet seg til et fullstendig fungerende demokrati med et eget lovverk og et lovgivende organ. Dette er virkelig noe vi alle kan være stolte over.

Siden 2001 har vi innført et system hvor tibetanske flyktningers politiske lederskap velges direkte gjennom prosedyrer som ligner de man finner i andre demokratiske systemer. På nåværende tidspunkt er vi inne i den direktevalgte Kalon Tripas (leder av kabinettet) andre periode. Som et resultat av dette er mitt daglige administrative ansvar blitt redusert og i dag er jeg halvveis pensjonert. Imidlertid er det å jobbe for Tibets rettferdige sak alle tibetaneres ansvar, og så lenge jeg lever vil jeg opprettholde dette ansvaret.

Som menneske er min hovedforpliktelse å fremme menneskelige verdier; det er dette jeg betrakter som nøkkelen til et lykkelig liv på individ-, familie og samfunnsnivå. Som religiøs utøver er min andre forpliktelse å fremme interreligiøs harmoni. Min tredje forpliktelse er selssagt Tibet-saken. Dette har selvfølgelig for det første bakgrunn i at jeg er en tibetaner med navnet ”Dalai Lama”; men ikke minst har det bakgrunn i den tillit som tibetanere både inne i og utenfor Tibet har til meg. Disse er de tre forpliktelsene som jeg alltid tar hensyn til.

Hovedoppgaven til Den tibetanske sentraladministrasjonen har, i tillegg til å sørge for det tibetanske eksilsamfunnets velvære, vært å arbeide mot en løsning på Tibet-saken. I 1974 la vi frem den gjensidig fordelaktige Middelveistrategien, noe som gjorde oss i stand til å besvare Deng Xiaoping forslag om samtaler i 1979. Mange samtaler ble gjennomført og delegasjoner ble sendt til Tibet for å samle fakta. Samtalene førte imidlertid ikke til noen konkrete resultater og den formelle kontakten ble brutt i 1993.

Senere, i 1996-97, la vi frem en folkeavstemming hvor det tibetanske folket skulle bestemme hvilken fremtidig kurs vår frihetskamp skulle ta, og gjennomførte en meningsmåling blant tibetanere i eksil, og samlet inn forslag fra Tibet hvor det var mulig. Basert på resultatet av målingen og forslagene fra Tibet, besluttet vi å videreføre Middelveistrategien.

Etter at kontakten ble gjenopprettet i 2002, har vi fulgt en strategi med en offisiell kanal og en agenda og har gjennomført åtte runder med samtaler med kinesiske myndigheter. Som følge av dette presenterte vi et notat om reell autonomi for det tibetanske folk. Her forklarte vi at gjennom en fullstendig implementering av lovverket om autonomi, ville betingelsene for nasjonal regional autonomi som beskrevet i den kinesiske grunnloven bli innfridd. Kinesernes krav om at vi må anerkjenne at Tibet har vært del av Kina fra gammelt av er ikke bare feilaktig, men også urimelig. Vi kan ikke forandre fortiden uansett om den var bra eller dårlig. Å forvrenge historien for politiske formål er uriktig.

Vi må se fremover og arbeide til fordel for begge parter. Vi tibetanere søker en legitim og meningsfull autonomi, en ordning som ville gjøre det mulig for tibetanerne å leve innen rammeverket av Folkerepublikken Kina. Å oppfylle det tibetanske folkets streben ville gjøre det mulig for Kina å oppnå stabilitet og enhet. Vi fra vår side krever ingenting basert på historien. Når vi ser tilbake på historien finnes det ikke et eneste land i verden i dag, inklusive Kina, hvis territoriale status i evig tid har vært uendret, heller ikke kan den forbli uendret.

Vår aspirasjon om at alle tibetanere skal samles under én enkelt autonom administrasjon er i henhold til selve formålet med prinsippet om nasjonal regional autonomi. Det tilfredsstiller også de tibetanske og kinesiske folks grunnleggende krav. Den kinesiske grunnloven og andre beslektede lover og reguleringer utgjør ingen hindringer for dette og mange ledere i den kinesiske sentralregjering har akseptert denne reelle aspirasjonen. Da han signerte 17-punktsavtalen anerkjente statsminister Zhou Enlai dette som et rimelig krav. I 1956, da den forberedende komité for ”Den tibetanske autonome region” ble opprettet, pekte visestatsminister Chen Yi på et kart og sa at hvis Lhasa kunne bli hovedstaden i en tibetansk autonom region som inkluderte tibetanske områder i andre provinser, så ville dette bidra til utviklingen av Tibet og til vennskapet mellom de tibetanske og kinesiske nasjonaliteter. Dette synet ble delt av Panchen Rinpoche og mange tibetanske kadrer og lærde. Hvis kinesiske ledere hadde noen innvendinger mot våre forslag, så kunne de ha begrunnet disse og foreslått alternativer som vi kunne tatt i betraktning. Men dette gjorde de ikke. Jeg er skuffet over at kinesiske styresmakter ikke har respondert tilfredsstillende på våre oppriktige anstrengelser for å implementere prinsippet om meningsfull nasjonal regional autonomi for alle tibetanere, i henhold til i Kinas grunnlov.

I tillegg til at den nåværende sino-tibetanske dialogprosessen ikke har ført til noen konkrete resultater, så har de tibetanske protestene som har rystet hele Tibet siden mars i fjor blitt brutalt slått ned på. Derfor ble det innkalt til et spesialmøte for eksiltibetanere i november 2008 for å be om folkets mening vedrørende strategien fremover. Så langt det var mulig ble det gjort forsøk på å samle inn forslag også fra tibetanere i Tibet. Resultatet av hele denne prosessen var at majoriteten av tibetanere ga sin støtte til å videreføre middelveistrategien. Derfor følger vi nå denne strategien med økt tillit og vil fortsette å jobbe for å oppnå en meningsfull nasjonal regional autonomi for alle tibetanere.

Fra uminnelige tider har det tibetanske og det kinesiske folk vært naboer. Vi må også leve sammen i fremtiden. Derfor er det veldig viktig for oss å sameksistere som venner.

Siden okkupasjonen av Tibet har Kommunist-Kina publisert forvrengt propaganda om Tibet og dets folk. Som et resultat av dette er det veldig få i den kinesiske befolkning som har en sannferdig forståelse av Tibet. Det er i realiteten veldig vanskelig for dem å finne sannheten. Det er også mange venstreradikale kinesiske ledere som siden mars i fjor har satt i gang et enormt propagandaapparat med det mål å skape splittelse og fiendtlighet mellom det tibetanske og det kinesiske folk. Dessverre har dette ført til at noen av våre kinesiske brødre og søstere har et negativt inntrykk av tibetanere. Derfor, som jeg har appellert om gjentatte ganger, vil jeg nok en gang anmode våre kinesiske brødre og søstere om ikke å bli påvirket av slik propaganda, men i stedet forsøke å finne objektive fakta om Tibet, for å forhindre splittelse mellom oss. Tibetanere må også fortsette å jobbe for vennskap med det kinesiske folk.

Når vi ser tilbake på 50 år i eksil, har vi vært vitne til mange oppturer og nedturer. Imidlertid er det faktum at Tibet-saken er levende og at det internasjonale samfunn viser økende interesse for den, virkelig en bragd. Sett fra dette perspektivet, så tviler jeg ikke på at rettferdigheten ved Tibet-saken vil vinne frem hvis vi fortsetter å følge sannhetens og ikke-voldens vei.

Nå som vi minnes 50 år i eksil, er det viktig at vi uttrykker vår dype takknemlighet til regjeringene og folket i de mange vertslandene hvor vi lever. Ikke bare retter vi oss etter lovene i disse vertslandene, men vi oppfører oss også på en måte som gjør at vi har blitt av verdi for disse landene. Tilsvarende må vi i vårt arbeid for å realisere Tibets sak og for å bevare vår religion og kultur, lage vår visjon og strategi om framtida ved å lære av våre tidligere erfaringer.

Jeg sier alltid at vi må håpe på det beste og forberede oss på det verste. Enten vi betrakter det fra et globalt perspektiv eller i kontekst av begivenheter i Kina, har vi grunn til å håpe på en rask løsning av Tibet-saken. Imidlertid må vi også forberede oss godt i tilfelle den tibetanske kampen vil pågå i lang tid. Vi må først og fremst fokusere på å utdanne våre barn og å oppfostre yrkesutøvere på ulike områder. Vi må også skape bevissthet rundt miljø og helse, og bedre forståelsen og praktiseringen av ikke-voldelige metoder blant tibetanere flest.

Jeg vil bruke denne anledningen til å uttrykke min oppriktige takknemlighet til Indias ledere og folk, samt dets sentrale og lokale myndigheter. Uansett hvilke problemer og hindringer de møter, så har de gjennom de 50 årene tibetanerne har vært i eksil bidratt med uvurderlig støtte og assistanse. Deres vennlighet og gavmildhet er grenseløs. Jeg vil også uttrykke min takknemlighet til ledere, regjeringer og folket i det internasjonale samfunn, så vel som ulike støttegrupper for Tibet, for deres uforbeholdne støtte.

Måtte alle levende vesener leve i fred og lykke.

Dalai Lama
10. mars 2009

Den norske TIBET-komité

Den norske Tibet-komité er en partipolitisk uavhengig, landsomfattende organisasjon som er dannet for å arbeide for tibetanernes rettigheter. Tibet-komitéen ble stiftet våren 1989 og har ca 1500 medlemmer. Det finnes tilsvarende støtte-organisasjoner for Tibet over hele verden. Den norske Tibet-komité er en av de største og mest aktive. Våren 1994 arrangerte vi i Norge en konferanse for de europeiske støttegruppene.

Norge og nordmenn har fått en spesiell stilling blant tibetanere etter at deres religiøse og politiske leder, Dalai Lama, i 1989 mottok Nobels fredspris. Flere av de tibetanerne som kom til Norge på 60-tallet, bor her fortsatt, og de er aktive i komitéen. Våren 1996 begynte radiostasjonen Voice of Tibet med sendinger til Tibet, og Norge har igjen styrket sin posisjon i tibetanernes bevissthet.

Tibet ble okkupert av Kina i 1950, og tibetanernes situasjon blir stadig forverret. Fundamentale menneskerettigheter brytes, og den rike tibetanske kulturen står nå i fare for å bli utslettet.

Den norske Tibet-komité har som formål å:

• Få norske myndigheter til anerkjenne Tibet som et okkupert land
  
• Informere om brudd på menneskerettigheter, økonomisk utbytting og diskriminering av tibetanere
  
• Gjøre Tibets rike kultur kjent i Norge