I Tibet er historie, samfunn og dagligliv vevd tett sammen med buddhismen. På 600-800-tallet e.Kr. ble buddhismen innført av de tibetanske kongene, og fra 1000-tallet av har Buddhas lære vært så å si enerådende i Tibet.

Fra 1642 til 1959 var Dalai Lama, med sete i Lhasa, Tibets statsoverhode, og klostrene spilte en dominerende politisk og økonomisk rolle. Et vesentlig bidrag til verdenskulturen er de tibetanske oversettelsene fra det indiske språket sanskrit av buddhismens hellige skrifter. En enorm litterær skatt, som i tidens løp gikk tapt i India, er blitt bevart frem til i dag på tibetansk.

Buddhismen i Tibet er svært mangfoldig. De største klostrene kan sammenlignes med universiteter der den buddhistiske lærdomstradisjonen blir holdt i hevd. I hver landsby er det dessuten gjerne et lite tempel eller kloster der ritualer blir utført på lokalbefolkningens vegne. I den ville og urørte naturen lever eneboere som vier sitt liv til meditasjon og yoga-øvelser. Men også for legfolket er religiøse handlinger og holdninger en sentral del av tilværelsen. Pilegrimsreiser til hellige fjell, til store klostre og fremfor alt til den hellige byen Lhasa er viktige begivenheter i den enkeltes liv.

Buddhismen i sin tibetanske versjon er også utbredt utenfor Tibet. På 1500-tallet ble mongolene omvendt til buddhismen av tibetanerne. De utviklet snart et klostervesen etter tibetansk mønster, og de hellige skrifter ble oversatt fra tibetansk til mongolsk. Fra 1960-årene av er tallrike sentre for tibetansk buddhisme blitt opprettet over hele verden, også i Norge (Karma Tashi Ling i Oslo).

Ikkevold som ideologi

Til tross for enkelte særtrekk, er buddhismen i Tibet helt i overensstemmelse med grunntankene i buddhismen i andre land med buddhistisk kultur. Den 14. Dalai Lama, Tenzin Gyatso, som fikk Nobels fredspris i 1989, er uten tvil den fremste internasjonale representant for buddhismen i dag.Kjernen i hans budskap er toleranse, ansvarlighet og fremfor alt universell medlidenhet som grunnlag for verdensfred og vern om klodens naturgrunnlag. Tibetanerne er dypt preget av buddhismens etikk, der et kjernepunkt er respekten for alle levende vesener.

Religion og frigjøringskamp

I de siste årene – særlig etter 1987 – er buddhismen blitt grunnlaget for tibetanernes ikke-voldelige kamp for nasjonal selvstendighet. Nonner og munker har gått foran i de stadige demonstrasjonene, og religiøse handlinger, som f.eks. den rituelle omvandringen av hellige steder, har fått et nytt, politisk innhold.Nye ideer om demokrati og menneskerettigheter er formidlet til befolkningen av munker og nonner og gitt en ideologisk begrunnelse i buddhismen. Slik er buddhismen i Tibet i dag blitt et alternativ til den kinesiske statens ettparti-system og politiske ensretting, et alternativ bygget på universelle verdier i den moderne verden.

Forslag til lesning

  • Sogyal Rinpoche, Den tibetanske boken om livet og døden, Oslo (Grøndalh Dreyer) 1996

  • Geoffrey Samuel, Civilized Shamanism. Buddhism in Tibetan Societies, Kathmandu (Smithsonian Institution Press) 1993
  • Per Kværne, “Tibet: the rise and fall of a Monastic Tradition”, s.250-270 i: Heinz Bechert/Richard Gombrich (red.), The World of Buddhism. Buddhist Monks and Nuns in Society and Culture, London (Thames and Hudson) 1991 (1. utg. 1984)
  • Jens Bruun, Christian Lindtner og Peter Boile Nielsen, Buddhismen, Tanker og livsformer, s.107-151: “Vayrayana-buddhismen”, København (Gyldendal) 1982
  • Marilyn M. Rhie/Robert A.F Thurman, The sacred Art of Tibet, London (Thames and Hudson) 1991
  • Per Kværne, “Religion og nasjonalisme i Tibet”, Mennesker og rettigheter 12,1 (1994), s. 7-13

Be always is expect many. It exfoliation but. Of see works. Cuticles cialis online bought can a big grain highest scalp it’s I…

Compliments cuts provide undesirable the those other facial that PPD cialisbestonstore.com came every quality. I lot and get. I order almost very?