Når det gjelder tibetanske kvinners situasjon i Tibet i dag, er det særlig to forhold som er viktige. Begge har dessuten direkte sammenheng med den kinesiske okkupasjonen: nonnenes rolle i motstandskampen, og den kinesiske familieplanleggingen og måten den gjennomføres på.

Nonnenes motstandstandskamp

Mange tibetanske jenter velger å bli nonner i dagens okkuperte Tibet. Det kan se ut som om klosterlivet er en reaksjon på en dobbel undertrykking: både som kvinner og som tibetanere. Gjennom det tradisjonelle klosterlivet bidrar nonnene til å bevare tradisjonelle tibetanske verdier, og de deltar aktivt i kampen mot okkupasjonen.

Mye tyder på at de føler en rett og plikt til å handle politisk på vegne av resten av det tibetanske folket. Nonnene har de siste årene sammen med munkene påtatt seg en lederrolle i demonstrasjonene mot kineserne, selv om de risikerer livet.

Dels har dette sammenheng med at nonnene og munkene ikke gifter seg og derfor ikke har ansvaret for barn og familie, i motsetning til lefolket. Og dels kan det ha sammenheng med deres buddhistiske tro: det å ofre livet for andre – i dagens situasjon vil det si det tibetanske folk – kan sikre gjenfødsel som menneske. Et stort antall nonner er blitt fengslet i Tibet. Amnesty International rapporterer at kvinnene utsettes for særlig brutal og ydmykende behandling, også seksuelle overgrep, når de arresteres.

Kinesisk familieplanlegging

Overbefolkning er et stort problem i mange deler av verden, også i Kina. Kinesiske myndigheter bestemte derfor i 1982 at befolkningen skulle holdes under 1,2 milliarder mennesker inntil år 2000. Mottoet var, og er fremdeles, “en familie, ett barn”. Før kinesernes invasjon var størrelsen på Tibets befolkning stabil. Man kan frykte at den restriktive befolkningskontrollen, sammen med masseinnvandringen av kinesere, fører til en reduksjon av den tibetanske befolkningen i Tibet i forhold til den kinesiske.

Den kinesiske familiepolitikken får særlige konsekvenser for kvinnene fordi den rettes mot det som er unikt for kvinner, nemlig kroppen deres og muligheten til å få barn. Ifølge beretninger fra kvinner som har flyktet, gjennomføres familieplanleggingen i Tibet i stor utstrekning ved aborter, steriliseringer og i verste fall drap av nyfødte barn. Inngrepene gjennomføres ofte ved grov tvang, fysisk makt eller ved press på andre måter. I noen tilfeller skjer sterilisering uten at kvinnen er klar over det, f.eks. hvis hun er til legen for en undersøkelse. Tvangsaborter i opptil 8. måned er rapportert.

Brudd på menneskerettighetene

Bruk av tvang eller makt ved inngrep som sterilisering og abort er i strid med de grunnleggende menneskerettighetene. Kina har ratifisert FNs kvinnekonvensjon som forbyr alle former for diskriminering av kvinner. Familiepolitikken slik den praktiseres i Tibet må sies å være i strid med artikkel 16 e som slår fast at en kvinne har rett til selv å bestemme når hun vil ha barn og hvor mange barn hun vil ha.

Å føde barn uten tillatelse regnes som en overtredelse som straffes ved at moren kan miste jobben sin, familien miste rasjo­neringskort for nødvendige matvarer og barna kan miste retten til å stå i folkeregisteret slik at de bl.a. ikke får rett til å gå på skole. Familie­planleggingen går på denne måten også ut over barna.

Overbefolkning kan bekjempes ved undervisning som en langsiktig løsning, framfor den kortsiktige løsningen som innebærer overgrep mot de tibetanske kvinnene. Kinesiske myndigheter i Tibet satser likevel ikke på opplæring om prevensjon, eller på undervisning generelt. Svært lite av undervisningen foregår på tibetansk. Ifølge offisielle kinesiske tall er 2/3 av befolkningen i Tibet analfabeter. Kvinnekonvensjonens bestemmelse i artikkel 14 d om kvinners rett til undervisning på linje med menn, blir illusorisk når selv elementær skolegang ikke er mer enn en drøm for store deler av befolkningen.
Forføgelsen av tibetanske kvinner for utøvelsen av deres grunnleggende sivile og politiske rettigheter: Amnesty International sa at det var 628 fanger holdt i fengsler i TAR innen utgangen av 1994 for sine politiske overbevisninger, inkludert 182 kvinner og førti fem personer under atten år og noen så unge som tolv.

Tibetanske kvinner i eksil

Det har blitt anslått av FN at det er for tiden en million flyktninger i verden. Mer enn åtti prosent av flyktningene er kvinner og barn. Det er 130.000 tibetanske flyktninger bosatt i over tretti land utenfor Tibet. Planleggingkommisjonen i den tibetanske eksilregjeringen i Dharamsala, viser at han/hun forholdet mellom den tibetanske eksil befolkningen i India er ca. 51:49.


Re-etablering av Tibetanske Kvinner Forbund

Forbundet ble opprinnelig grunnlagt i Lhasa den 12. mars 1959, to dager etter det nasjonale opprøret.
Det ble re-etablert i eksil i India den 10 september 1984.
I dag har forbundet 15 000 medlemmer (tibetanske kvinner) og 57 regionale grupper i Asia, Europa, USA og Australia.
Slagord: Advocacy for Home, Action in Exile.
Den eneste NGO som er talsperson for å fremme rettighetene for kvinnene inne Tibet samtidig som de arbeider med å styrke tibetanske kvinner i eksil.
Nettside: www.tibetanwomen.org

Forslag til lesning

  • Rinchen Dolma Taring, Daughter of Tibet, the autobiography of Rinchen Dolma Taring, London (Wisdom) 1986 (1.utg. 1970)
  • Dorje Yudon Yuthok, House of the Turqouise Roof, Ithaca, New York (Snow Lion Publications) 1990
  • Hanna Havnevik, Tibetan Buddhist Nuns: History, Cultural Norms and Social Reality, Oslo (Universitetsforlaget) 1989
  • Hanna Havnevik, “Nonnenes rolle i dagens Tibet”, Mennesker og rettigheter nr. 4/1990, s 11-14
    Amnesty International, Women in China. Imprisoned and abused for dissent, juni 1995 (omhandler også tibetanske kvinner)
  • Janice D. Willis (red.), Feminine Ground. Essays on Women and Tibet, Ithaca, New York (Snow Lion Publications) 1989 (1. utg. 1987)