Arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker i Tibet i minst 7000 år. Da vi ikke kjenner til folkevandringer inn i Tibet (før det siste tiårets massive innvandring av kinesere), er det rimelig å tro at dagens tibetanere er etterkommere av denne forhistoriske kulturen.

En stormakt i Asia ca.650 – 842 e. Kr.

Det er først tidlig på 600-tallet at Tibet blir samlet til ett kongedømme. En sterk militær organisasjon setter tibetanerne i stand til erobre et stort rike som omfatter Sentral-Asia, Himalaya og Vest-Kina. Samtidig blir buddhismen innført i Tibet, sammen med det nord-indiske alfabetet som tibetanerne benytter den dag i dag.

I nesten to hundre år er Tibet en asiatisk stormakt, men innføringen av buddhismen utløser strid. I 842 blir den tibetanske kongen myrdet og riket faller fra hverandre.

Ny selvstendighet som klosterstyrt stat

Fra 1000-tallet av er det de buddhistiske klostrene som dominerer Tibet. I motsetning til Kina, unngikk Tibet å bli erobret av mongolene, som fra midten av 1200-tallet hersket over verdenshistoriens mest utstrakte rike. Etter mongol-dynastiets fall i Kina i 1368, fortsatte Tibet å være en helt selvstendig nasjon.

I 1642 ble Tibet samlet til en sentralisert stat med Dalai Lama som overhode. Dalai Lama var samtidig den viktigste leder innen en av de buddhistiske klostertradisjonene. Tibet ble nå en stat der klostrene dominerte både politikk og økonomi.

Isolasjon og tap av selvstendighet

Indre strid blant tibetanerne på 1700-tallet gjorde det mulig for den kinesiske keiseren å sende en hær til Tibet ved flere anledninger og til slutt plassere en garnison i Lhasa. Tibetanerne ble imidlertid aldri underlagt kinesisk administrasjon og skatteoppkreving.

Samtidig fryktet tibetanerne de britiske imperiebyggerne i India, og søkte å beskytte seg ved å stenge landet for all kontakt med europeere. Mot slutten av 1800-tallet brakte denne politikken tibetanerne i konflikt med britene, og i 1904 invaderte de Tibet, kjempet seg frem til Lhasa og tvang tibetanerne til å traktatfeste britiske interesser i Tibet.

Uavhengighet – mellomspillet 1912 – 1951

I 1912 ble det kinesiske keiserdømmet avskaffet og republikken opprettet. Tibetanerne erklærte seg for selvstendige. Frem til 1951 var Tibet i praksis en uavhengig stat, men fordi den tibetanske regjering (særlig pga. press fra de store klostrene) fortsatte sin isolasjonspolitikk, meldte landet seg ikke inn i en eneste internasjonal organisasjon.

Tibet søkte støtte dels hos britene i India, dels i Kina. Kineserne aksepterte likevel ikke at Tibet var uavhengig og angrep det østlige Tibet flere ganger, men ble slått tilbake av tibetanerne.

I denne tiden hadde Tibet egen hær, eget pengesystem og flagg, egne frimerker og diplomatiske forbindelser med nabolandene. Under den 2. verdenskrig var Tibet strengt nøytralt, i motsetning til Kina, som var i krig med Japan.

I 1949 ble den kinesiske folkerepublikken opprettet, og i 1950 ble Tibet angrepet av Folkets frigjøringshær. Hverken India eller USA ønsket å involvere seg i Tibet, og landet ble okkupert av Kina. I mai 1951 ble en tibetansk delegasjon i Beijing tvunget til å undertegne en avtale (17-punktsavtalen) der Tibet ga avkall på sin suverenitet.

Opprør og undertrykkelse 1951-1980

I det østlige Tibet vokste det frem et omfattende væpnet opprør fra 1956 av. I 1959 spredte det seg til Lhasa, og Dalai Lama flyktet til India, fulgt av titusener av tibetanere. Oppstanden i Lhasa ble knust av den kinesiske hæren, men motstanden fortsatte mange steder, og et nytt stort opprør brøt ut i 1969. Også det ble slått ned, og samtidig ble tibetanerne organisert i folkekommuner.

I årene under Kulturrevolusjonen ble nesten alle klostre, historiske bygninger, kunst og bøker systematisk ødelagt. Sammen med utstrakt hungersnød og utallige henrettelser, førte dette til at hundretusener av tibetanere mistet livet.

I 1965 ble den Tibetanske Autonome Region (TAR) opprettet med Lhasa som hovedstad. De østlige delene av Tibet ble innlemmet i tilgrensende kinesiske provinser (Qinghai, Gansu, Sichuan og Yunnan).

Liberalisering og motstand

På slutten av 1970-tallet bestemte den kinesiske ledelsen i Beijing at også tibetanerne skulle få visse friheter tilbake, og fra tidlig på 1980-tallet ble Tibet åpnet for turister.

Siden de store demonstrasjonene i Lhasa høsten 1987 har imidlertid situasjonen i landet vært spent, preget av stadige små og store demonstrasjoner, arrestasjoner og overvåking, og en voksende nasjonalfølelse.

I 1980-årene har imidlertid motstanden vært ikke-voldelig, og vært inspirert av universelle idealer om demokrati og menneskerettigheter.

Reformperioden som begynte på 1980-tallet har på den ene siden åpnet for gjenoppbygging av mange av klostrene og i perioder gitt et visst rom for tibetansk kulturell utfoldelse, samtidig som den politiske kontrollen og undertrykkingen av tibetanere gradvis har økt. Dalai Lama har i denne perioden blitt utsatt for en massiv svertekampanje fra kinesiske myndigheters side, og religiøs praksis ble forbudt for store deler av befolkingen i byene.

I mars 2008 kom et nytt opprør i Lhasa, og dette ble fulgt av mer enn 120 demonstrasjoner over hele Tibet, blant annet grunnet hetsen av Dalai Lama, strengere kontroll av klostre, økonomisk og politisk diskriminering, og erfaring av mindreverd og undertrykkelse. Etter 2008 har kinesiske myndigheter strammet inn ytterligere, og perioden i dag kalles «Den andre kulturrevolusjonen» på grunn av tibetaneres manglende frihet.

Sentralt i kinesisk politikk i Tibet i dag er økonomisk utvikling, hvor bygging av infrastruktur, bosetting av nomader og gruvedrift er viktige elementer. Til tross for økonomiske forbedringer for deler av den tibetanske befolkningen har den samme politikken samtidig ført til økt innflytting av kinesere og andre etniske grupper. Mange tibetanere uttrykker stor bekymring over å bli marginalisert politisk og økonomisk i egne områder. Også spørsmålet om bevaring av tibetansk kultur og språk blir reist av mange.

Siden 2011 har tibetanere tatt i bruk en ny dramatisk form for politisk protest. Over 130 tibetanere – unge og gamle, kvinner og menn, legfolk og munker og nonner – har satt fyr på seg selv i protest mot kinesisk diskrimineringspolitikk. Mange av de som har tent på seg selv ber også om at Dalai Lama får komme tilbake til Tibet.