Sikyongs Oslo besøk november 2017

Stafettpinnen er overlevert til våre svenske kolleger og venner i Stockholm, og to begivenhetsrike, tettpakkede og fine dager med statsminister i eksil (Sikyong) Lobsang Sangay er over. Man må bare beundre utholdenheten og styrken til denne mannen som etter 16 år ved Harvard og et godt liv i Boston, USA – sa ja til å stille til valg som tibetanernes statsminister i eksil. En utfordrende jobb med motkrefter sterkere enn vi kan forestille oss.

Hans budskap er at det er forståelig at politikere og land er redde for å støtte Tibet med alle trusler Kina ikke nøler med å komme med, men at tibetsaken ikke bare gjelder de 6 millioner tibetanere som lider i sitt hjemland eller de mange hundretusener som lever i eksil. Det gjelder hva og hvem vi ønsker å være og stå for, og ikke minst den miljømessige konsekvensen av det Kina er iferd med å gjøre på det tibetanske platå. Tibet er verdens «vanntårn», dvs at vann til majoriteten av Asias befolkning har sitt utspring her. Gruvedrift, migrasjon av hundretusener av Han-kinesere og damprosjekter fører til store endringer og forurensning på det tibetanske platå – med dramatiske konsekvenser for miljøet på resten av kloden.

Dagene her i Oslo har bestått av mange møter og taler – i tillegg til de flere hyggelige treff med det tibetanske samfunn og støttespillere i den norske Tibetkomite med flere. Bildene får tale for seg. Tusen takk for all hjelp fra de mange som har bidratt til at besøket ble en suksess!

Redd Tibet’s nomadeland: Kokoxili

Tibets Kokoxili er nomadeland. Ikke la Kina gjøre det om til ”no man’s land”.

Kokoxili er et stort område av Tibet på størrelsen med Danmark og Nederland kombinert. Det er et unikt landskap fylt med vakre innsjøer og ferskvanns våtmarker som støtter et distinkt biologisk mangfold og historisk tusenvis av tibetansk nomader.

Kina, landet som ulovlig har okkupert Tibet i over seks tiår, har nominert Kokoxili (kinesisk: Hoh Xill) for innskrift på UNESCOs verdensarvliste som ”No man’s land”. For noen kan dette virke som et positivt steg for å bevare dette skjøre området, men historien forteller oss at dette ikke er Kinas agenda.

Kinas nominasjon av Kokoxili benekter det historiske beviset på tibetanske nomader og ignorerer den viktigste delen tibetanere har spilt for å opprettholde dette landskapet.

Godkjennelse av Kokoxili som UNESCOs verdensarvliste, uten en detaljert undersøkelse på virkningen av Tibets nomadiske folk, ville være ensbetydende med å støtte Kinas skadelige politikk som fjerner tibetanske nomader fra deres tradisjonelle hjemland. Og gir større statlig kontroll over tibetaneres bevegelser og livsstil.

Take action! Oppfordre UNESCOs verdensarvkomité til å støtte Tibetans nomadeland.

Med dette vil du sende en presserende melding til hver av de 21 UNESCOs verdensarvkomité medlemmene.

Signer underskriftskampanjen!

https://actions.tibetnetwork.org/save-tibets-nomads-land-kokoxili

Brev til statsminister Erna Solberg

I samarbeid med Amnesty International Norway , Norsk Pen og Den norske Helsingforskomité, har vi skrevet et brev til statsminister Erna Solberg. Vi oppfordrer statsministeren til å uttrykke en klar forventning overfor kinesiske myndigheter om at Kina respekterer menneskerettighetene i tråd med internasjonal rett.

Brevet er undertegnet av Den norske advokatforeningens menneskerettighetsutvalg, Amnesty International, Den norske Helsingforskomité, Norsk PEN og Den norske Tibetkomité. I brevet oppfordrer organisasjonene statsministeren til å uttrykke en klar forventing overfor kinesiske myndigheter om at Kina respekterer menneskerettighetene i tråd med internasjonal rett.

I tillegg ba organisasjonene om et møte med statsministeren i forkant av Kina-besøket, for å kunne lufte bekymringer om menneskerettighetstituasjonen i Kina. Tirsdag 4. april takket Statsministerens kontor nei til et slikt møte.

– Det har tidligere vært god tradisjon for at regjeringen har konsultert med sivilsamfunnet forut for statsbesøk og ønsket innspill på menneskerettigheter. Dette har i liten grad vært tilfelle med den sittende regjeringen, hvor man tvert i mot har latt det bli gjeldende praksis eksplisitt å si at man ikke skal snakke om menneskerettigheter, og ikke å møte sivilsamfunnet. Det være seg om det er fiskeriministeren som skal på signingsferd med norsk næringsliv til Iran, eller statsministeren som tar med seg en historisk stor og topptung næringslivsdelegasjon til Kina.

Tydelig og farlig signal

– Norske myndigheter gir med dette et svært tydelig signal om at her trumfer business menneskerettigheter. Dette samsvarer dårlig med Norges profil internasjonalt som en sterk støttespiller for menneskerettighetene, menneskerettighetsforkjempere og selskapers ansvar for å respektere menneskerettighetene. Regjeringens praksis undergraver arbeidet her hjemme og internasjonalt for at business og vern om menneskerettighetene må sees i sammenheng, og bygger opp om antakelsen om at det her er et motsetningsforhold. Det gavner verken næringsliv, myndigheter eller menneskene som lever i land der de forfølges og tortureres ene og alene fordi de bruker sine menneskerettigheter.

I brevet bes statsministeren spesielt om å: uttrykke bekymring over forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere og advokater i Kina og kreve at kinesiske advokater må ha mulighet til å gi juridisk bistand uten trakassering, også i saker som myndighetene oppfatter som sensitive understreke at ytringsfrihet er en menneskerett og en grunnleggende forutsetning for et velfungerende samfunn, og at ingen må straffes for å sette frem kritikk av myndighetene eller oppmuntre til eller delta i debatt om samfunnsrelevante temaer på en fredelig måte uttrykke bekymring over den omfattende sensuren av internett i Kina oppfordre kinesiske myndigheter til å gjøre detaljert informasjon om landets bruk av dødsstraff offentlig tilgjengelig, inkludert antall henrettelser og dødsdommer per år og høyesterettens jurisdiksjon i dødsstraffsaker uttrykke bekymring over forfølgelsen av mennesker i Kina på grunn av sitt livssyn eller sin tro og spesielt de omfattende overgrepene Falun Gong-utøvere er utsatt for minne kinesiske myndigheter om sin forpliktelse til å respektere menneskerettighetene til etniske tibetanere og uigurere, inkludert deres rett til ytrings-, religions- og forsamlingsfrihet og deres rett til å bruke og lære sitt eget språk og å utøve sin kultur understreke at det forventes at kinesiske myndigheter gjør alt de kan for å realisere og beskytte faglige rettigheter som nedfelt i menneskerettighetene og ILO-konvensjonene og sørger for at arbeidstakere har adgang til reell beskyttelse av rettighetene sine og mulighet til å klage mot overtramp uten frykt for sanksjoner.

 
Hele brevet kan leses her.
Tsomo Svenningsen. Styreleder, Den norske Tibet-komité