Stafettpinnen er overlevert til våre svenske kolleger og venner i Stockholm, og to begivenhetsrike, tettpakkede og fine dager med statsminister i eksil (Sikyong) Lobsang Sangay er over. Man må bare beundre utholdenheten og styrken til denne mannen som etter 16 år ved Harvard og et godt liv i Boston, USA – sa ja til å stille til valg som tibetanernes statsminister i eksil. En utfordrende jobb med motkrefter sterkere enn vi kan forestille oss.

Hans budskap er at det er forståelig at politikere og land er redde for å støtte Tibet med alle trusler Kina ikke nøler med å komme med, men at tibetsaken ikke bare gjelder de 6 millioner tibetanere som lider i sitt hjemland eller de mange hundretusener som lever i eksil. Det gjelder hva og hvem vi ønsker å være og stå for, og ikke minst den miljømessige konsekvensen av det Kina er iferd med å gjøre på det tibetanske platå. Tibet er verdens «vanntårn», dvs at vann til majoriteten av Asias befolkning har sitt utspring her. Gruvedrift, migrasjon av hundretusener av Han-kinesere og damprosjekter fører til store endringer og forurensning på det tibetanske platå – med dramatiske konsekvenser for miljøet på resten av kloden.

Dagene her i Oslo har bestått av mange møter og taler – i tillegg til de flere hyggelige treff med det tibetanske samfunn og støttespillere i den norske Tibetkomite med flere. Bildene får tale for seg. Tusen takk for all hjelp fra de mange som har bidratt til at besøket ble en suksess!