Kinas fengsling av klimaaktivister.
v/ Roy-Arne Varsi
13.7.2010

Kinas fengsling av klimaaktivister bryter både menneskerettigheter og klimaavtalen. Ut fra de fleste klimaorganisasjonene som ser på rettferdighet som et sentralt universelt ideal ble klimaavtalen fra København og den 15. partkonferansen (COP 15) en skikkelig nedtur. Det ble ingen juridisk bindende avtale. Avtalen inneholder en klar referanse til 2 graders målet, men man klarte ikke å bli enige om konkrete globale utslippsmål. Derimot var et positivt resultat av COP 15 en avtale om at u-landene skal levere nasjonale rapporter hvert annet år. Disse skal inneholde utslippsregnskap, tiltak u-landene er villige til å påta seg og resultater av tiltakene som er iverksatt. Det vesentligste her var at u-landene vant frem med krav at det bare skal gis støtte til tiltak som vil bli gjenstand for internasjonal måling, rapportering og verifikasjon. Tiltak det ikke gis støtte til, vil bare kontrolleres nasjonalt.

Den 24. juni dømte kinesiske myndigheter den tibetanske miljøaktivisten Karma Samdrup til 15 års fengsel. Samme dag skriver Kristoffer Rønneberg i Aftenposten at denne saken handler om at han «har forsøkt å danne en kampanje for å få løslatt sine to brødre, som ble arrestert i august i fjor. Brødrene hadde skapt oppstyr gjennom en miljøvernorganisasjon i Tibet, der de blant annet anklaget lokale myndigheter for store miljøødeleggelser».
Han har sammen med sine to brødre, Rinchen Samdrup og Chime Namgyal, opprettet ‘Three Rivers Environmental Protection Group’. Dette handler altså om en person som har fått mange miljøpriser i Kina og internasjonalt for sin innsats når det gjelder å beskytte naturen i Kina som bl. a. “Earth Prize” fra miljøorganisasjonen Friends of Earth, Hongkong. Siden arrestasjonen av de tre Samdrup brødrene har også deres kusine blitt arrestert i Beijing hvor hun prøvde å danne en kampanje for å få de løslatt.

Bakgrunnen for prisene er at området de tre brødrene ønsker å beskytte økosystemet rundt området der elvene Gule, Yangtze og Mekong har sitt utspring. Mens verden referer til dette området som Asias vanntårn prøver kineserne i sin intern-propaganda å referere til dette området som Kinas vanntårn. For noen år tilbake eksisterte det 4077 innsjøer i dette området. I dag har rundt 90 prosent av disse innsjøene tørket ut og det er igjen rundt 300 innsjøer. Dette er alvorlig, fordi mer enn 300 millioner mennesker i Kina er avhengig av vann fra denne regionen. I tillegg viser en FN rapport fra 2007 at forørkningen på tibetplatået har en hastighet på ca. 2300 kvadratkilometer i året.

Det er ikke uvanlig nytt for oss at kineserne har arrestert en rekke menneskerettighetsforkjempere. Det som gjør at fengslingen, torturen og straffen på 15 år av Karma Samdrup skiller seg ut av denne tendensen, er nettopp at han ikke var en menneskerettighetsaktivist i klassisk forstand. Han var en filantropolog og en miljøforkjemper. Han var for Kina et ønsket glansbilde på hvordan en tibetaner skulle være. Spørsmålet en må stille seg etter denne episoden er om Kina skal bli ansett som en partner å stole på når det kommer til miljø- og klimaløsninger og om vi i tillegg anser at NGOere, det sivile samfunn og lokale aktører skal være en del av denne løsningen? Og er det mulig å oppnå lokal deltakelse i Kina og Tibet når anerkjente miljøforkjempere – som Karma Samdrup – fengsles? De signaler som kinesiske myndigheter gir ved å fengsle en anerkjent miljøforkjemper viser at verifiserte avtaler om bl.a. lokal deltakelse, som kinesiske myndigheter har signert, er verdiløse i praksis.

Kina har for eksempel signert ”Kailash Sacred Landscape” avtalen i regi av det internasjonale senteret for integrert utvikling av fjellområdene i Asia. I tillegg ble det i år signert en biodiversitetsavtale mellom Nepal og Kina i forbindelse med det internasjonale biodiversitetsåret. Tilslutt har vi en lang liste av prosjekter i regi av FNs utviklingsprogram (UNDP) på det Tibetanske Platået, hvor blant annet World Wildlife Fund og norske myndigheter er involvert. Hva slags verdi har disse avtalene nå?

Var det ikke for at Norge var sterkt involvert i disse prosjektene som for eksempel i UNDP programmet ”Provincial Programmes for Climate Change Mitigation and Adaptation in China” og med sin generelle støtte til FN ville dommen av Karma Samdrup kun berørt oss som et solidarisk prinsipp, men det gjør den altså ikke. Den berører oss i aller høyeste grad gjennom felles klimaavtaler.

Et annet viktig problem i Karma Samdrup saken er at Kina ikke bare bryter med menneskerettighetserklæringen på de fleste punkter, men også med COP 15 avtalen. Avtalen er entydig om at alle internasjonale støttetiltak kun skal omfatte prosjekter som er åpen for internasjonal måling, rapportering og verifikasjon. Ofte i slike avtaler er det skrevet noe om lokal forankring. Når Kina nå arresterer miljøforkjempere holder det ikke at Norge kun tar opp saken med Karma Samdrup i menneskerettighetsdialogen mellom landene. Skal lokalt selvstyre og autonomi ha politisk-, økonomisk- og miljømessig effekt må Kina akseptere kravene til Dalai Lama og Tibets eksilregjering om å oppnå genuin autonomi. Tiden er overmoden for at Norge bør støtte dette kravet overfor kinesiske myndigheter. Genuin autonomi eller selvbestemmelse er kanskje det mest fundamentale menneskerettighetsprinsippet, et prinsipp som også er innskrevet i mange nasjoners grunnlovstekster, også Kinas egen.

Miljø- og klimaløsninger lar seg ikke løse uten at menneskerettighetene blir akseptert fullt ut. Klimatilpasning handler om rettferdighet. Klimaløsningene må gjøres gjennom globale avtaler, men tilpasningene må gjøres lokalt. Klimaløsninger krever rettferdighet. Kina må umiddelbart løslate de tre Samdrup-brødrene.